Få miljøer setter hestevelferdsspørsmålet på spissen så tydelig som konkurransesporten.
Få miljøer setter hestevelferdsspørsmålet på spissen så tydelig som konkurransesporten. Her møtes viljen til å prestere på toppnivå og hestens grunnleggende behov – to krefter som ikke alltid er forenlige.
Teknikken å presse hestens hode og hals inn mot brystet, kalt rollkur eller hyperfleksjon, har vært omdiskutert i over tjue år. En stor systematisk gjennomgang av forskningsstatusen viste at av 58 fagfellevurderte, uavhengige studier om hyperfleksjon fant det overveldende flertallet at teknikken hadde velferdskonsekvenser, med 28 studier som spesifikt konstaterte at velferden ble forverret. Bare én eneste studie, av en nederlandsk forsker i 2006, fant teknikken potensielt fordelaktig, i en sammenligning mellom elitehester og fritidshester.
Forskeren Paul McGreevy har konstatert at hyperfleksjon forårsaker luftveisobstruksjon, patologiske vevsforandringer i nakkens struktur, svekket fremsyn, stress og smerte. FEIs egen holdning har skiftet over tid: i 2008 trakk forbundets velferdskomité tilbake sin støtte til praksisen og konstaterte at hyperfleksjon innen all hestesport var et eksempel på psykisk mishandling. Til tross for dette valgte FEI i 2010 å omdefinere hyperfleksjon som halsbøyning som oppnås gjennom aggressiv tvang, snarere enn å forby teknikken som sådan – noe som flyttet fokus fra selve hode-halsposisjonen til hvordan den oppnås.
Til tross for regelverket består problemet i praksis. Nederlandske biomekanikkforskere har vist at riding med hodet bak loddlinjen var betydelig vanligere i 2008-VM-klassene i dressur enn ved OL i 1992 – de 15 best plasserte hestene i 2008 holdt hodet bak loddlinjen i gjennomsnitt mer enn 50 prosent av tiden i de fire klassiske dressurgangene, sammenlignet med bare to av gangartene for tilsvarende hester i 1992.
Innen hoppsport har regelverket blitt mer detaljert rundt hjelpemidler: ryttere får ikke piske hesten i hodet, ikke piske mer enn tre ganger i strekk, ikke forårsake blødning med pisken, ikke piske etter å ha blitt diskvalifisert, og ikke piske «for å gi utløp for egen frustrasjon». Godkjente FEI-veterinærer kontrollerer hester før og etter konkurranse for tegn på overgrep, inkludert unormal følsomhet i beina, i både hopping og distanseritt.
FEI har etablert et bredt tiltaksprogram: en gjennomgang av forbundets Equine Welfare Strategy Action Plan viser at det omfatter 37 konkrete tiltak, hvorav 26 er kategorisert innen seks fokusområder – blant annet treningsmetoder, konkurranseutstyr som bitt, nesegrimer, sporer og dobbelttøyler – mens øvrige tiltak er overordnede.
Samtidig viser debatten at tilliten til regelverket utfordres innenfra bransjen. Foran 2026-regelrevisjonen har Polen lobbet for å legge til hyperfleksjon i listen over forbudte metoder i FEIs regelverk, men FEI har avslått med henvisning til at man vil avvente pågående arbeidsgrupper og studier før eventuelle endringer gjøres.
En britisk fokusgruppestudie med aktører i hestesporten identifiserte at konflikten mellom konkurransens krav og hestens behov var et nøkkelspørsmål for velferden, samtidig som deltakerne mente at begrepet «livskvalitet» var å foretrekke fremfor «velferd», fordi det sistnevnte ordet hadde fått negative konnotasjoner. Samme studie fant at deltakerne mente at forbedret generell håndtering og trening av hester sannsynligvis ville gjøre større forskjell for velferden enn bare endrede konkurranseregler.
På Hästannons tror vi at velferd og ansvarlig eierskap hører sammen – uansett om du kjøper, selger, oppdretter eller rider. Les videre i serien og i våre praktiske guider.
Et flertall av uavhengige studier peker på negative velferdskonsekvenser – luftveier, nakke, stress og smerte.
Aktører i sporten mener at bedre hverdagstrening og håndtering sannsynligvis gjør større forskjell enn regelendringer alene.
FEI har en omfattende Equine Welfare Strategy Action Plan med tiltak rundt trening, utstyr og konkurranseutstyr.